TEKSTER

EN VINTERREISE – I BEVISSTHETENS GRENSELAND
Moss Kunstforening 2016

Schuberts syklus «Winterreise» for sang og klaver er et av hovedverkene innenfor den klassiske romanselitteraturen, og fremføres vanligvis i ett strekk på 75 minutter. Menneskelige tidløse kjernetemaer fordelt på 24 sanger – om svik, tap, håp, tro, sorg, kjærlighet, livsmening og virkelighetsoppfatning - er en skikkelig kraftprøve å gi seg i kast med, både for utøvere og for publikum. Et svik/tap fører til at vandreren i denne historien mister fotfestet i virkeligheten, trekker seg unna byen og menneskene, virrer rundt i frosne fjellandskap og samtidig stadig lenger inn i sin fordreide indre verden, der han langsomt tæres i stykker. Ulike sanseinntrykk rives ut av sin sammenheng og reflekteres gjennom vandrerens desperate vilje til å insistere på at så lenge han klarer å formulere sinnsforvirringen, er han ikke fortapt. Billedkunstneren Bente Elisabeth Finserås har tatt utgangspunkt i denne formuleringsviljen, og latt den komme til uttrykk i bilder. Tap, oppbrudd, det å vandre til fremmede steder, sorg, resignasjon og livssyn er alt sammen høyst aktuelle temaer i dag. Til utstillingsåpningen har Finserås iscenesatt noen av temaene, og laget en 20 minutters performance i samarbeid med sangeren Njål Sparbo. Sammen med pianisten Ieva Berzina fremfører Njål bruddstykker fra Schuberts ”Winterreise” omgitt av lyder av klingende pianostrenger fra 8 høyttalere plassert rundt i utstillingslokalet. Åpningen er ikke ment som en forklaring, men som en refleksjon omkring menneskers virkelighetsoppfatning, integritet og selvbilde.

"DRØMT SCHUBERT"

Når Bente Elisabeth Finserås snakker om at musikk er en så visuell kunstart, eller at bilder klinger, så er det ikke bare talemåter. Om bilderammen ikke er for stor, sånn at hun må ty til akryl, ter hun seg som den reneste magiker: koker, banker og farger plantefiber, spenner gas over sveisete rammer og legger fiberen på lag for lag; det kan bli både tjue og tredve sjikt før bildet er ferdig. Resultatet blir samtidig de reneste trommeskinn; med bomullsfiber klinger det dumpt og bløtt, mens lin eller brennesle gir en metallisk klang..Kanskje bare et spørsmål om tid før de klingende trommebildene kommer?
Foreløpig henger de der, som en skjult mulighet. Man vet aldri helt hvor Bente skal. Hun er i trappen, på vei opp. Det tar sin tid, hun ser seg stadig tilbake, og skal videre, og gjøre det hun må. Hvem vet egentlig når et bilde er ferdig? Må ikke det hodet bort, sier ikke den utstrakte kroppen som liksom er skyllet i land av vær og vind, nok? Nei sier jeg, tilskueren, gjesten. Det hodet sier alt. Men jeg vet også hvor forstyrrende sånne utenfra-blikk kan være, underveis.
Den aktuelle utstillingen viser refleksjoner over Lieder-syklusen “Winterreise”, av Wilhelm Müller og Franz Schubert (1797-1828). Den klinger ikke annu dazumal. Det er ikke et romantisert jeg her. Utenforskapets drama derimot, flyktningen i drift, hundens rasende flukt, fuglens vaktsomme øye; husene, vinduene som surreale speil. Nærvær og glemsel. Konsentrasjon og essens i buen: Spill!
Ett bilde er en sluttet stillstand. En utstilling er hendelser i tid. Som musikk, med sine hoved- og sidetemaer, sine pauser, sine hvileskjær (landskapene?).
Det kjennes litt som om Bente har drømt Schubert.
Synne Skouen

"TORSOENE I KRYPTEN"  Oslo Domkirke 2013

Bente Elisabeth Finserås er invitert til å stille ut i Krypten i Oslo Domkirke, under Oslo Kirkemusikk Festival i mars 2012, og jeg sniker meg inn i verkstedet for å se hva hun pønsker på, hva hun holder på med der, det egentlige; dét det nå må søkes støtte til. Arbeidet bortenfor webdesign og hjemmesider som hun lager for oss andre; som holder på på vår egen kant, med musikk og slikt som ogå hun står nær. Hun snakket ikke om det da hun var én av tre som Nobelinstituttet engasjerte til å lage forslag til fredspris-diplom; eller at hun det siste tiåret to ganger er prisbelønt i henholdsvis Sveits og Tyskland for sine bilder. Jeg fanges inn av bilder fra utstillingen i Kristiansund Kunstforening nylig, Songs of Travel, og finner både det ene og det andre i dette atelieret som trigger min nysgjerrighet, og tenner min begeistring.
Hva er disse lange, kokong-aktige knoklene, som viser seg å likne mer på vakre, uttrykksfylle torsoer når de tas ned, fra hyllene der? Og hva er det for en merkelig, sjamantromme-aktig klang i dem, og i de skjold-aktige bildene – når hun slår på dem? Hun påstår at de taktile, flerdimensjonele flatene er bygget opp av plantefiber, lim, bomull, tulipaner og brennesle. At alt kokes og bankes til en masse som blir farget inn med pigmenter, som påføres med en vanlig palettkniv. Bildeflaten bygges opp lag på lag – opptil 30 lag i alt - som tørker og hardner - hun kan høre det på lyden, når den er sterk nok.
Hun sier at temaet for utstillingen i Krypten er Pasjon; og at den skal skreddersys for et areale på ca 60 x 20 m, med sine buer og åpninger og gulv og vegger; det vil bli 16-20 bilder og objekter i alt. Hun sier at korset som form nok vil være til stede, mest fornembar i opphengingen av bildene på veggen; med det avlange 80 x 60 cm høydeformatet flankert at et 150 x 60cm bilde på hver side.
Men ellers tenker hun at Jesus jo ikke egentlig hang på noe kors, han hang på en påle. Så påleformen, søylen, vil bli viktig for henne. Søylene kommer til å være hule, som ”skall”, reminisenser av levet liv, eller liv som skal leves. Vil de se ut som siv? Som orgelpiper, kanskje? Hun vet ikke helt ennå, for jobben er jo ikke gjort. Det som er sikkert er at de ca 2 meter høye torsoene vil settes på stenger, og kanskje – hvis det blir økonomi til det (her vil hun søke Norsk kulturråd) – kan hun samarbeide med notam, og gi dem lyd, musikk. Hun sier hun vil ha Jesus ned fra korset. Tenke videre enn lidelsen, se skjønnheten i overnaturlig evner. Guddommelige evner er jo ikke noe som kom og gikk med Jesus, i et begrenset historisk rom, eller noe som kan stenges inne i én, bestemt religion. Miraklenes tid er da slett ikke forbi – hvordan skal vi i såfall kunne forklare for eksempel Snåsamannen?
Jesus handler først og sist om nestekjærlighet, ikke om glorifisering og opphøying av kirken. Sier Bente, og hun sier ganske mye mer også, men jeg trenger ikke høre mer; hun har for lengst overbevist meg om at dette vil jeg oppleve. Noen må bare gi henne og Oslo Kirkemusikk Festival de ressurser som trengs for å gjennomføre prosjektet.
Synne Skouen